Høst & Vinter 24-25

...

Det blåste bitende kaldt ute, men hun ville ikke snu og ta på seg noe, for det var bare et steinkast å gå. Det var glatt på bakkeknausene, og snøen føyk lett som melstøv, men hun kom seg raskt nok opp til fjøset og gikk rett inn, der det var varmt. Der ble hun stående og lytte og hørte at noen hvisket inne i saueinnhegningen. I det svake måneskinnet, som falt inn gjennom spindelvev og høyrester på rutene, så hun kuene snu hodene bakover og se på henne med store øyne som lyste grønt i mørket. Krakken sto der, og melkebøtta også. Men det var ikke det hun ville se, det var noe annet, noe hun for alt i verden aldri ville ha sett ...

...

To par sko, et mindre og et større, hadde satt spor etter seg i snøen, og sporene var blå i skyggene og førte bort til grinden inn til beitet, som var løftet av. Hun fulgte etter, som om noen trakk henne med seg, og sporene lå bortover bakken som et fortøyningstau hun var festet til, og som nå ble halt inn fra et usynlig sted inne på beitet....Lenger og lenger innover i skogen bar det, der tiuren fløy opp fra nattkvisten sin og skremte henne, ut over myrer, der tuene gynget, – over skigarder som knaket da hun skulle klatre over. To og to gikk sporene, de ene små, de andre store, side om side, iblant tråkket de i hverandre, om hverandre, som om de hadde danset; over stubbåkre der snøen var blåst bort, over steinrøyser og grøfter, hauger med gjerdematerialer og vindfall.

...

...

Hun visste ikke hvor lenge hun hadde gått, men hun frøs på hodet og var klossete med hendene, stakk de magre, røde hendene under skjørtet og blåste i dem innimellom. Hun ville snu, men det var for sent, og hun kunne ha like langt tilbake som videre rett frem. Derfor gikk hun videre gjennom en ospelund, der bladene som ennå hang på trærne, dirret og skalv som om de frøs i nordavinden; og så kom hun til en gjerdeklyv. Måneskinnet falt klart og skarpt, så hun tydelig kunne se at de hadde sittet der. Hun så avtrykket etter Claras skjørt, etter koften med saueskinnskanten. Det var her, altså! Her! Hun skalv i knehasene, frøs som om blodet var blitt til is, brant som om det var kokende vann i årene. Og hun satte seg utmattet ned på gjerdeklyven, gråt, skrek, falt plutselig til ro, reiste seg og gikk over

....

...

På den andre siden lå viken blank, svart, og rett overfor så hun lysene i stua og et lys oppe ved fjøset. Vinden blåste skarpt og syntes å gå tvers gjennom ryggen, rev i hårlokkene og fikk det til å ise i neseborene; halvt løpende kom hun ned på isen, skled ut på det gyngende flaket, hørte den tørre sivskogen suse om ørene, knekke under føttene, og hun falt over ende på en innfrosset råkmarkør; reiste seg og løp videre, ... Hun kjente kulden stige oppover beina, men hun våget ikke å skrike, for da kunne noen komme og spørre henne hvor hun hadde vært. Hostende, som om brystet skulle sprekke, slepte hun seg opp av råken, snek seg opp bakken, gikk rett inn i stua til sengen, la seg ned og ba Lotten fyre i ovnen og sette over en kjele med hyllete; og der ble hun liggende.

...