Høst & vinter 24/25
Spor i snøen
Denne kollektionen er noe helt spesielt. Villere og vakrere, fylt med dramatikk og spenning. Som en nektelse å la seg kue av kulden som venter rundt hjørnet. En fyrvokter for livet og varmen. Fengslet av årstidene og deres betydning for liv og levesett fortsetter vi å bli utfordret og inspirert av den svenske historien.
Følger i snøen finnes som trykt katalog. Tekstene er utdrag fra August Strindbergs bok "Hemsöborna" fra 1887.
Innendørsbildene er tatt på Munthes Hildasholm i Leksand. Huset, fra 1910, er legen og forfatteren Axel Munthes bryllupsgave til sin kone Hilda Pennington Mellor. Interiøret fra familiens liv i huset er godt bevart. Hildasholm-området består også av en stor naturpark med fjorten ulike hagerom, alle forskjellige i sin utforming. Om sommeren står gården åpen for besøkende som kan velge å vandre rundt på egen hånd i hagen og besøke kafeen, eller bli med på en guidet omvisning i huset. Hver sommer stiller også flere kunstnere ut sine verk. Et unikt besøksmål for alle som befinner seg i Dalarna.
Les mer om: Munthes Hildasholm
...
Det blåste skarpt ute, men hun ville ikke snu og ta på seg noe, siden det bare var et steinkast å gå. Det var glatt på bakkeknollene, og snøen yrte som melstøv, men hun kom raskt nok opp til låven, gikk straks inn i fjøset, hvor det var varmt. Der stilte hun seg for å lytte og hørte at noen hvisket inne i sauefjøset. I det svake måneskinnet som falt inn gjennom spindelvev og høybunter på rutene, så hun kyrne vende hodene bakover og se på henne med store, i mørket grønt lysende øyne. Krakken sto der, og staven også. Men det var ikke det hun ville se, det var noe annet, noe hun for all del aldri ville ha sett ...
...
To par sko, ett mindre og ett større, hadde etterlatt spor i snøen, og de var blå i skyggene, og de ledet bort til gjerdet, som var løftet opp. Hun fulgte etter, som om hun ble dratt med av noen, og sporene lå på bakken som en stolpekjetting, som hun var festet til og som nå ble kastet fra et usynlig sted inne i innhegningen.... Lenger og lenger bar det innover i skogen, der orrfuglen fløy opp fra sin nattkvist og skremte henne, ut over myrer, der tuer vippet – over gjerder som knaket når hun skulle krysse. To og to gikk sporene, de ene små, de andre store, side om side, noen ganger tråkkende i hverandre, rundt hverandre, som om de danset; over stubbeåker der snøen var blåst bort, over steinrøyser og grøfter, gjerdehauger og vindfall.
...
...
Hun visste ikke hvor lenge hun hadde gått, men hun frøs om hodet og var klønete, stakk de magre, røde hendene under skjørtet og blåste på dem innimellom. Hun ville snu, men det var for sent, og hun kunne like gjerne gå tilbake som å gå rett fram. Framover gikk det derfor gjennom en ospeskog, hvis gjenværende blader dirret og skalv, som om de hadde frosset i nordavinden; og så kom hun til en benk. Måneskinnet falt klart og skarpt, så hun tydelig kunne se at de hadde sittet der. Hun merket inntrykket av Claras skjørt, av koften med saueskinnskanten. Det var altså her! Her! Hun skalv i knærne, frøs som om blodet hadde blitt til is, brant som om det var kokende vann i årene. Og hun satte seg utmattet ned på benken, gråt, skrek, roet seg plutselig ned, reiste seg og gikk over
....
...
På den andre siden lå bukta blank, svart, og rett over så hun lysene i hytta og et lys oppe ved låven. Vinden blåste skarpt og kjentes som den gikk rett gjennom ryggen, rev i hårtustene og iset neseborene; halvveis løp hun ned på isen, kjørte ut på den gyngende skiven, hørte den tørkede sivet suse rundt ørene, knekke under føttene, og hun falt over på en innfryst åpning i isen; reiste seg og løp igjen, ... Hun kjente kulden stige oppover bena, men hun turte ikke å skrike for at ingen skulle komme og spørre henne hvor hun hadde vært. Hostende, som om brystet ville sprenges, slepte hun seg opp av åpningen, snek seg opp bakken, gikk rett inn i hytta til sengen, la seg ned og ba Lotten om å fyre i ovnen og sette på en kjele med hyllete; og der ble hun liggende.
...
Spor i snøen
Spår i snøen drar en tyst linje gjennom vinterlyset.
De forteller om noen som gikk her før, et avtrykk av bevegelse i stillheten.
Mellom krystallene puster minnet fortsatt, en vei som snart viskes ut men likevel viser at verden allerede har blitt berørt.