Høst & Vinter 25/26
Hjemlengsel
Allerede de gamle grekerne ... Ordet hjemlengsel stammer fra den opprinnelige betydningen av nostalgi (fra gresk nostos «hjemkomst» og algos «smerte»). Allerede i Homers Odysseen brukes ordet for å beskrive følelsen av en særlig smertefull lengsel.
Tekstene som er med, er inspirert av det svenske diktet Omkring tiggarn från Luossa, skrevet av Dan Andersson i 1917 og nå bearbeidet av ChatGPT. Originaldiktet er falt i det fri. Diktene som er med, er moderne parafraser og ikke direkte sitater.
Bildene i katalogen er fotografert ved lokalhistorisk museum Åsgårdarna i Säter i Dalarna. Vi takker Kurt Fosselius for tilliten og for at han lot oss besøke disse vakre, historiske husene.
Høst & Vinter 25-26
Det er noe bortenfor fjellene,
bortenfor blomstene og sangen,
det er noe bak stjernene,
bak mitt hete hjerte.
Hører du noe gå og hviske
i den stille, svake susen?
Det er noe som blir tiet i hjel
og som ikke kan bli sagt.
Det er noe som søker meg
– i det søkte, aldri funnet –
det er noe som leker med meg
– i mitt hjerte, skjult og hett.
Det er noe jeg vil eie
uten at det kan erverves,
det er noe jeg vil si
men som ikke blir innrømmet.
Det er noe jeg vil gi deg
som bare livet kan miste,
det er noe jeg vil kalle
på hvis svar jeg aldri får.
Det er noe som skal drepe,
det er noe som skal bli til,
det er noe i min sjel som
roper etter svar fra hele verden.
Det er noe som er bortenfor
alle himler, alle stjerner,
det er noe bak dette,
bak det vi kaller vårt.
Det er noe inni oss som
er oss fjernt som en fugl,
det er noe bak tingene,
noe bortenfor dem vi når.
Hjemlengsel
Hjem er ikke alltid der vi begynte, men der vi tillater oss å hvile. Et sted som ikke måles i mil, men i åndedrag som får brystet til å mykne. Det er der blikket ikke trenger å være på vakt, der hjertet kan slå uten å skjule seg.
Å puste uten hastverk, å møte speilet uten krav, å kjenne at hvert steg bærer oss nærmere oss selv. Hjem er når ensomheten ikke lenger føles som tomhet, men som en stille favn.
En dag innser vi at hjemlengselen aldri handlet om en retning – den var en bevegelse innover. Og da, midt i stillheten, hører vi den varme, trygge stemmen som sier:
«Du er hjemme nå.»