Høst & Vinter 26-26
Rolige åndedrag
Blant høye trær, myk mose og fuglekvitter kan kroppen begynne å slappe av, og pusten blir roligere og dypere. Det er nesten som om skogen selv lærer oss å puste langsommere. De stille omgivelsene gir oss mulighet til å stoppe opp, fylle lungene med luft og la tankene hvile en stund.
Det finnes forskning som viser at skogsmiljøer har en avslappende effekt på kroppen. Studier har vist at folk får lavere puls og mindre stress etter et opphold i skogen. Når stresset avtar, kan også pusten føles roligere og mer naturlig.
Kanskje er det derfor et åndedrag i skogen kan føles annerledes – dypere, friere og roligere. Mellom trærne får vi ikke bare frisk luft, men også et øyeblikk med stillhet der kroppen kan finne tilbake til sin egen rytme.
Bildene i katalogen er tatt i Enbacka og Mossby, Gustafs i Dalarna.
Høst & Vinter 26-27
Jeg har ingen begynnelse som noen husker, bare et punkt der jeg en gang var myk nok til å formes. Siden har alt lagt seg rundt meg, langsomt, én runde om gangen.
Jeg kjenner årene før de er over. Vinteren kommer ikke som noe nytt, men som en tyngde jeg allerede kjenner igjen i grenene mine. Den legger seg i meg, gjør meg stillere, holder meg fast i en form som er litt strammere enn sommerens. Hver sirkel en vinter som ikke forsvant, hver nyanse en sommer som ble værende, hvert lag en påminnelse om at tiden ikke går forbi meg, men gjennom meg.
Hun kommer ikke med hastverk.
Jeg merker hvordan hun senker farten allerede før hun når meg,
som om stedet selv får henne til å gå saktere.
Vinden beveger seg gjennom meg som den alltid gjør,
men nå finnes det noe som ikke pleide å være der –
en slags stillhet som ikke kommer fra meg selv.
Hun legger en hånd mot barken min.
Hun blir ikke lenge. Mennesker gjør sjelden det.
Men når hun går, etterlater hun
noe som ikke er fysisk, og likevel ikke helt fraværende.
Jeg bærer det videre gjennom vinden,
gjennom kulden, gjennom lyset som skifter.
Og jeg forstår at hvert møte, hvor kort det enn er,
kan bli et lag hvis det får bli værende lenge nok i stillheten etterpå.
Jeg vet ikke hvorfor jeg stanser. Bare en liten forskyvning i steget, som når kroppen bestemmer seg før hodet. Jeg legger hånden mot stammen. Det er mer en impuls enn en handling. Overflaten er ujevn, levende. Jeg blir stående litt for lenge. Ikke fordi jeg bestemmer meg for det, men fordi det føles vanskeligere enn ventet å gå. Som om tiden rundt meg har blitt litt tykkere, litt mindre villig til å slippe taket.
Og når jeg til slutt tar bort hånden, skjer det ikke noe merkbart. Treet står som det sto før. Men jeg får likevel følelsen av at noe har endret seg, ikke i det som er synlig, men i hvordan jeg kommer til å huske stedet – som et tynt lag av stillhet som har lagt seg et sted mellom det jeg opplevde og det jeg ikke rakk å forstå.
Jeg går videre, men stedet forlater meg ikke helt.
Treet står der det alltid har stått.
Likevel føles det som om vi har delt en stillhet
som strekker seg lenger enn øyeblikket vi sto i.
Som om tiden, bare for en kort stund,
gikk langsommere mellom oss to.
Vi fortsetter begge, hver på vår måte.
Vi deler ingen retning,
ingen felles tanke å holde fast ved.
Men noe ved det at vi har vært nær hverandre
gjør at verden ikke føles helt som før.
Et sted der tiden ikke skiller oss,
men lar oss bli værende i samme stille åndedrag,
en stund til.
Rolige åndedrag
Klær følger kroppens rytme. De beveger seg når vi beveger oss, utvider seg når vi puster inn og faller mykt tilbake når luften forlater kroppen. Stoffet blir som en hud nummer to – tett på, men aldri begrensende.
Akkurat som pusten trenger kroppen rom. Sømmer, former og materialer gir plass til bevegelse og ro. Klærne blir en forlengelse av kroppen, der hver fold og hver bevegelse minner om det mest naturlige vi gjør: å puste.
I møtet mellom kropp, stoff og luft oppstår en følelse av frihet. Plaggene puster med oss – inn, ut, om og om igjen.
bla i katalogen på nett
