Vår & Sommer 2026
Vårvinder
Ordet vårvinder har lenge vært brukt som mer enn en meteorologisk beskrivelse. I nordisk tradisjon ble de sett på som bærere av forandring – en bevegelse som satte både naturen og menneskene i omstilling. Før sa man at vårvindene «åpnet jorden», fordi bakken begynte å puste og avgi duft når luften kom i bevegelse.
Forskning viser også at milde vinder faktisk hjelper planter med å bli sterkere: Når stilkene beveger seg, utvikler de sterkere vev. Slik former vårvindene landskapet, ikke gjennom kraft, men gjennom gjentakelse og tilstedeværelse. Vårvinder er altså ikke bare en følelse – de er stille medskapere av liv.
Tekstene som inngår, er Erik Axel Karlfeldts dikt Mot Våra, hentet fra boken Vildmarks- og Kärleksvisor fra 1895. Diktet er i det fri.
Bildene i katalogen er fotografert ved Dammsjön og Högkulla i Solvarbo, Dalarna.
Vår & Sommer 26
Når engen, den vassjuke,
har fått sitt første andepar
og tranebærene ligger der myke
og skifter i rødt og blått,
da åpner jeg port og dør,
som før ble stengt mot vinteren,
for kamrene blir meg for trange,
så snart det lir mot våren.
Jeg vil som Noa fra arken
gå ut på den tørkende jord
og tenne i ødemarken
et offer av flammende ord.
Som duer med olivenblad
drar grågjess mot nord av sted,
og i deres luftige fure
strør våre sin glitrende gullsæd.
Nå syder blodet mitt som bekkenes vann
det som rant stille og svalt.
Nå roper som uglen i natten
hver smerte som lenge har tiet.
Det er som hvert vemodsfrø
fikk spirekraft av vårens tø,
og minnene kjennes så tunge,
hver gang det går mot våren.
Hør horsgjøkens summende giga
og lerkenes små lirekasser!
Hør rautende okse og kvige,
som lengter til villmarkens liv!
Nå vris vidjer og hank,
nå tjæres prammer og plank;
det rustes og feies så voldsomt
for å hedre den herlige våren.
Snart grønnes jorder og teiger,
snart blomstrer hage og eng,
og jenta leter etter fioler
som kan dufte ved hennes seng
og sukker med sørgmodig sus
og smiler som i drømmende rus –
for jentene blir da for vanskelige,
så snart det går mot våren.
Vårvinder
Vårvinder beveger seg stille gjennom landskapet, som en påminnelse snarere enn en hendelse. De bærer bevegelse uten tyngde og forandrer verden med varsom hånd. De sveiper over bakken, gjennom trekronene og langs åpne områder der lyset får feste. Alt som vokser, synes å svare dem instinktivt, som om luften selv vet hvor den er på vei.
Vårvinder åpner rom. De finner veien inn i kropp og tanker, løser opp det som har stått stille, skaper plass til å puste og finne nye retninger. De blir værende i skrittene vi tar, i blikket som løftes, i følelsen av nærvær. Med seg bærer de dufter av jord og liv, av begynnelse og muligheter. De berører verden uten å kreve noe tilbake.
Vårvinder lover ingenting. De forklarer ingenting. Men i bevegelsen deres finnes en stille visshet: at alt allerede er i gang.