Vår & Sommer 2026
Vårvindene
Ordet vårvindar har lenge blitt brukt som mer enn en meteorologisk beskrivelse. I nordisk tradisjon ble de sett på som bærere av forandring – en bevegelse som satte både natur og menneske i omstilling. Tidligere snakket man om at vårvindar “åpnet jorden”, fordi bakken begynte å puste og spre duft når luften ble satt i bevegelse.
Forskning viser også at milde vinder faktisk hjelper planter å styrkes: når stilkene beveger seg utvikles sterkere vev. På denne måten former vårvindar landskapet, ikke gjennom kraft, men gjennom gjentakelse og nærvær. Vårvindar er altså ikke bare en følelse – de er en stille medskaper av liv.
Tekstene som inngår er Erik Axel Karlfeldts dikt Mot Våra hentet fra boken Vildmarks- och Kärleksvisor fra 1895. Diktet er public domain.
Bildene i katalogen er fotografert ved Dammsjön og Högkulla i Solvarbo, Dalarna.
Når engen, den vannrike,
har fått sitt første andepar
og tranebærene ligger der myke
og skifter i rødt og blått,
da åpner jeg port og dør,
som ble lukket mot vinteren før,
for kamrene blir meg for vanskelige,
så snart det nærmer seg vår.
Jeg vil som Noa ut av arken
gå ut på den tørkende jord
og tenne i ødemarken
et offer av flammende ord.
Som duer med oljeblad
drar grågjess mot nord,
og i deres luftige spor
strør vi vårt glitrende gullkorn.
Nå sildrer som bekkenes vann
mitt blod, som rant rolig og sval.
Nå roper som ugla i natten
det lenge stumme kval.
Det er som hvert vemodskorn
fikk spirekraft av vårens tining,
og minnene føles så vanskelige,
hver gang det nærmer seg vår.
Hør hørgøkens summende giga
og lærkenes små positive toner!
Hør brølende okse og kvige,
som lengter etter villmarkens liv!
Nå vrides vidjer og hank,
nå tjæres ekor og plank;
det rustes og feies så hardt
for å hedre den herlige våren.
Snart gror åkrer og enger,
snart blomstrer hage og eng,
og jenta leter etter fioler
for å dufte ved sengen hennes
og sukker med sorgfull sus
og smiler som i drømmende rus –
for jentene blir da for vanskelige,
så snart det nærmer seg vår.
Vårvindene
Vårvinder beveger seg stille gjennom landskapet, som en påminnelse snarere enn en hendelse. De bærer bevegelse uten tyngde og forandrer verden med en mild hånd. De feier over bakken, gjennom trekroner og langs åpne områder der lyset tar tak. Alt som vokser ser ut til å reagere instinktivt på dem, som om luften selv vet hvor den går.
Vårvinder åpner opp rom. De finner veien inn i kropper og tanker, oppløser det som har stått stille, skaper rom for pust og nye retninger. De dveler ved skrittene vi tar, i blikket som heves, i følelsen av tilstedeværelse. De bærer med seg duftene av jord og liv, av begynnelser og muligheter. De berører verden uten å kreve noe tilbake.
Vårvinder lover ingenting. De forklarer ingenting. Men i bevegelsen sin er det en stille sikkerhet: at alt allerede er i gang.